Fra Marienbad til Sofies gate

Lars Morell har de siste årene arbeidet i omfattende grad med verksserien «Skyggelerret». Morells arbeider har hele denne perioden vært preget av spørsmål om det fordekte og skjulte, hva som er synlig og hva som er usynlig, og ikke minst det som fremstår som noe annet enn hva det egentlig er. Prosjektet begynte opprinnelig med en serie malerier der motivene var hentet fra og inspirert av illusjonisme, spiritisme, psykiske medier, og ikke minst eldre filmatiske og fotografiske representasjoner av slike fenomener. Serien begynte altså opprinnelig med et klart definert tematisk rammeverk, men er etter hvert utviklet seg til å bli en mer intuitiv prosess.

I en imponerende rekke utstillinger ble denne ikonografien gjort til gjenstand for utførlige undersøkelser, både på papir, lerret og i de etter hvert ikoniske bronseskulpturene der nøye utformede «duker» draperer og later til å dekke over mer eller mindre gjenkjennelige objekter. På utstillingen Porta’s Description (2013) på Palais de Tokyo i Paris viste Morell blant annet en serie arbeider som lot til å være gamle filmplakater hengt feil vei på veggen slik at motivene bare knapt var synlig gjennom papiret. Her skimtet man eksempelvis motiver som tryllekunstnere fra det tidlige 20. århundret, gjerne midtveis i magiske klassikere som å få en kvinne til å sveve.

Det opprinnelige rammeverket for de seriene Morell har arbeidet med de siste ti årene begynte som kunstnerens forsøk på å navigere det abstrakte maleriets evige problem, altså at det hele må forsvare sin egen eksistens. Med nettopp illusjonen som igangsettende metafor, ikke minst i kombinasjon med de samtalene rundt maleriet som utviklet seg utover 2010-tallet, ble det raskt snakk om en tematisk fordobling av spørsmålet hvorvidt en illusjon (og altså kanskje maleriet som sådan) per definisjon = lureri.

Gradvis utviklet imidlertid disse bildene seg til å bli mer og mer abstraherte. Motivene som nå er å finne i disse arbeidene kan ses på som innzoomede, ofte oppblåste og lagvise, detaljer fra randsonen av de tidligere, mer teatrale og narrative motivene. Det er snakk om lyskilder, vegetasjon, kanskje tauverk og andre objekter. Dermed utviklet det seg til en prosess hvor bildene i større og større grad ble komponert via maleriske prinsipper av mer formmessig enn konseptuell karakter. Etter hvert som motivene er utviklet seg til å bli mindre konkrete, er de også blitt friere, og mer åpne for betrakterens individuelle referansegrunnlag. I dag utgjør skyggemaleriene et slags paradoks; de er svært presise fremstillinger av noe veldig diffust. Den visuelle vagheten spilles ut i et billedunivers som nærmest befinner seg dypt under vann, hvor grensen mellom hva som er synlig og hva som bare kan skimtes er nær ved å utviskes.

Maleriene fremstår som avskygninger av stillebener eller som om det finnes et usynlig filter mellom motivet og oss som betraktere, et filter det føles umulig å avgjøre hvorvidt befinner seg i motivet, i billedflaten eller ett eller annet sted i vår egen synssans. Uten at det på noe vis er snakk om noen slags trompe l’oeil, så er det et trekk ved disse arbeidene at det skapes en verden innover i lerret, og at billedrommet til tross for primært å operere i overflaten har en uvanlig optisk dybde, slik romfølelsen i tåke også er preget av ustabile sanseinntrykk. Denne visuelle forvirringen skaper en spenning i arbeidene, samtidig som de liksom bare henger der og later som ingenting. Det er et fascinerende misforhold mellom arbeidenes eleganse og deres evne til å skape en slags optisk irritasjon.

Der Morell begynte med å iscenesette og kontekstualisere forestillingen om «magi» som metafor, så er det nå snakk om en stadig mer drømmeaktig enn analytisk billedverden. Det dreier seg etter hvert mer om selve tåken som et vanskelig navigerbart terreng, også for kunstneren selv, og serien fremstår i dag mer som en slags virtuos improvisasjon, slik at motivkretsen kan være å sammenligne med en jazzmusikers behandling av melodiske elementer i det man går over fra bebop til frijazz. Dermed blir også arbeidene en øvelse hvor kunstneren i større grad er i ferd med å gi fra seg kontroll, eller kanskje heller la denne kontrollen utføres på et mindre bevisst plan, og dermed blir mer tilstede i arbeidene. Maleriene blir resultatene av Morells bevegelser gjennom den psykiske og metafysiske tåkeheimen som utgjør livet.